Hvorfor spørre om grunneiers tillatelse til å legge ut cacher:

I november 2016 fikk vi en spontan ide om å lage vår egen cachejulekalender, og som alt annet in denne familien så går det ofte fort fra en ide er våknet til den er satt ut i livet, så hver dag i desember slapp vi en where-i-go cache hver.

Men som alle vet, når ting går litt fort i svingene, så rekker man ikke å tenke gjennom alt man bør, og ifølge reglene, og skal gjøre. I dette tilfelle; SPØRRE GRUNNEIER OM TILLATELSE TIL Å LEGGE UT CACHER. Vi lente oss litt i overkant mye på «Allemannsrätten», og labbet i vei gjennom skog og myr, stier var det lite av i dette området. Spor etter villsvin var det derimot en del av, noe som burde fått oss til å tenke at det kanskje kunne pågå jakt i området…

Men plutselig en dag i påsken i år kom det to jegere opp på gårdsplassen her hjemme, og lurte på om jeg var MrsEvensen, og joda det er jo meg det, hvorpå de spurte om jeg har lagt ut noen geocachegreier i området rundt Valex, og joda, det hadde jeg jo, hvorpå han minner meg om at jeg må jo spørre grunneier om tillatelse, hvilket jeg ikke har gjort, for han eier nemlig jaktrettighetene i dette området…. Så han ber meg ganske enkelt om å fjerne cachene, for natten før så hadde han og hans jegerkompis sitti ute på post, og de var blitt overrasket av noen cachere som kom gjennom skogen med hodelykter og det som var. Nå gikk heldigvis alt bra denne gangen, og ingen ble sure og cachene ble arkivert med en gang, og familien Evensen har lært at neste gang så skal vi spørre grunneier om tillatelse.

Er det flere enn oss som har lært noe i dag?.

Hvorfor geocaching?

Ja, hvorfor begynte vi egentlig med geocaching?

 

Eventyret startet sommeren 2014. Eller egentlig startet det på våren. Vi, som så mange andre, hadde lest om dette fenomenet i en og annen avis, og tenkte at dette må jo være en fin måte å komme seg opp av sofaen og ut i skogen på, for vi som så mange andre småbarnsforeldre, var blitt altfor glad i å benke oss forran tven, og unnskyldningene var mange og gode for hvorfor vi ikke var mer i aktivitet. Og den unnskyldningen som oftest ble brukt var; «Med fem barn er det ikke lett å finne på noe utenfor heimen, aktiviteter som er morsomt for den eldste er ikke egnet for den yngste».

10686774_10152659807000269_4326333788873318892_n
Her er vi på tur til Saltö, og Saltö grottan (GC22B29)

Men, så leste vi altså om geocaching, og tenkte at dette må vi prøve, så da var det bare å laste ned intro appen fra Groundspeak og prøve. Og joda, dette var gøy. Det var gøy selv om cache nummer 2 vi prøvde oss på måtte bli liggende ulogget da vi rett og slett ikke klarte å finne den, noe vi lo godt av da vi ett år senere endelig fikk logget den, for «den lå jo rett forran nesa vår».

Jeg (Mrs) har bursdag på sommeren, og det er fint, for da kunne jeg ønske meg gps i bursdagspresang, for vi oppdaget fort at gps er tingen når man skal ut å cache. Hvertfall for oss som bor i Sverige og cacher mye i Norge, det blir fort dyrt med datatrafikk om man kun bruker telefon. Samt at å gå rundt med en dyr smartphone i ulent terreng er heller ikke det smarteste, en gps tåler å falle i bakken, det gjør ikke en iPhone.

Etter at gpsen ble kjøpt inn så var vi ute på tur igjen, og du verden som vi leita, denne gangen på Mylla, og vi fant 3 bokser denne gangen. Og så var sommerferien over, og gpsen ble lagt på hylla, det samme med geocachingen….

Helt til våren 2015, da ble vi virkelig bitt av basillen, og det vil jeg skrive mer om senere

IMG_0142
(GC600MA)